Når alt er klart – men ingenting skjer
Jan 12, 2026
Noen ganger er stillstand ikke et stopp. Det er nervesystemets måte å gjøre deg klar på.
Noe av det mest krevende å stå i,
er å kjenne seg klar …
og likevel oppleve at ingenting beveger seg.
Du har gjort jobben.
Tenkt. Reflektert. Ventet.
Prøvd å være åpen.
Prøvd å holde roen.
Og likevel –
ingen bevegelse.
Ingen dør som åpner seg.
Ingen bekreftelse.
Det er her tvilen ofte sniker seg inn.
Men la meg dele et annet perspektiv:
Noen ganger er det vi opplever som venting
egentlig forberedelse.
Ikke den synlige typen.
Ikke den målbare.
Men den indre.
Der nervesystemet ditt langsomt lærer
å holde det du sier at du ønsker deg.
For det å være klar handler ikke bare om vilje.
Det handler om kapasitet.
Evnen til å ta imot muligheter uten å sabotere deg selv.
Evnen til å romme penger uten frykt.
Evnen til å ta imot kjærlighet uten å teste den.
Evnen til å gå inn i noe nytt
uten å dra med gamle mønstre inn i et nytt liv.
Noen ganger venter livet
til kroppen faktisk kjenner:
Dette er trygt for meg.
Og ja – det kan kjennes urettferdig.
Særlig når du allerede er sliten.
Men jeg har sett det gang på gang:
Når noe kommer for tidlig,
kan det knuse mer enn det bygger.
Ikke fordi du ikke var verdig.
Men fordi systemet ditt ikke var regulert nok
til å stå støtt i oppgraderingen.
Så kanskje spørsmålet ikke er:
Når skjer det?
Men heller:
Hvis det kom i dag –
ville jeg følt meg trygg i det?
Ikke bare glad.
Ikke bare takknemlig.
Men trygg.
For ofte er den siste forberedelsen ikke mer handling.
Det er regulering.
Det er emosjonell sammenheng.
Det er et nervesystem som lærer å si:
Jeg kan ha dette – uten å miste meg selv.
Du er ikke forsinket.
Du er ikke oversett.
Du blir forberedt.
Hva i livet ditt kjenner du at er «på vei» – men ikke heilt klart endå?
Del gjerne.
Med kraft og kjærleik
Christin
